Ankegjenstandens verdi ved heving

I tingretten ble bilforretningen dømt til å betale erstatning mot tilbakelevering av bilen. Dommen ble anket. Straks etter solgte bilkjøperen, i samråd med bilforretningen, den bilen som tvisten gjaldt. Bilforretningen anførte da at ankegjenstandens verdi, etter at bilen var solgt, var mindre enn 125 000 kroner, og at samtykke til å fremme anken etter tvisteloven § 29-13 første ledd ikke burde gis. Lagmannsretten traff slutning om at den ikke samtykket til å fremme anken til ankeforhandling. Beslutningen var begrunnet med at ankegjenstandens verdi var under 125 000 kroner, og at samtykke til å fremme anken ikke burde gis, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.

Ankende parts krav skal legges til grunn

Etter tvisteloven § 29-13 første ledd kan anke over dom i en sak om formuesverdier ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke dersom ankegjenstandens verdi er mindre enn 125 000 kroner. Tvisteloven § 17-2 første ledd første punktum angir at verdien skal settes til «den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn». Ved anke følger det av tredje punktum i samme bestemmelse at verdien skal settes til «forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres».

Lagmannsretten hadde beregnet ankegjenstandens verdi slik at ankegjenstandens verdi ble satt til differansen mellom bilens verdi da den ble kjøpt, og det beløp ankemotparten har fått etter salg av bilen, med tillegg av rente, et beløp på til sammen kroner 98 993. Det innebar at lagmannsretten ikke tok utgangspunkt i forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres, jf. tvisteloven § 17-2, men derimot i ankemotpartens nettokrav etter at bilen ble solgt.

Det ankeutvalget nå slår fast, er at det er den ankende parts krav som skal danne utgangspunktet for verdifastsettelsen. Det forhold at bilen ble solgt etter at anken ble inngitt blir således irrelevant ved beregningen av den ankende parts krav, som etter rettspraksis og teori altså er et bruttokrav. Særlig viser ankeutvalget til juridisk teori (Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utgave) som uttaler at «(n)år søksmålet gjelder rett til et formuesgode, er det bruttoverdien av formuesgodet som danner tvistegjenstandens verdi. På tilsvarende måte skal det ved tvist om hva selgeren skal betale ved et hevingsoppgjør, ikke gjøres fradrag for verdien av den gjenstand som skal leveres tilbake.»

Det skal derfor ikke gjøres fradrag for verdien av gjenstanden som skal leveres tilbake, i dette tilfelle bilen, altså slik at det ikke skal gjøres fradrag for den pris som ble oppnådd for denne gjenstanden. Dersom det medfører at ankegjenstandens verdi overstiger 125 000 kroner, er det ikke grunnlag for å treffe beslutning om ikke å tillate anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 første ledd.

Vi bistår klienter over hele landet.