Fremgangsmåten for å gjennomføre en privat ekspropriasjon

En ekspropriasjonsprosess kan deles inn i tre ulike faser.

• Den første fasen er at ekspropriasjonssaken må starte med en forvaltningsmessig behandling som ender opp med at riktig forvaltningsorgan fatter et ekspropriasjonsvedtak.
• Den andre fasen er erstatningsutmålingen for ekspropriasjonsinngrepet. Det er ved ekspropriasjon at grunneieren etter Grunnloven § 105 har krav på full erstatning og få dekket sine nødvendige utgifter i anledning ekspropriasjonssaken – eksempelvis advokatkostnader.
• Den tredje fasen er ekspropriantens tiltredelsestidspunkt av det eksproprierte. Når eksproprianten formelt overtar eiendomsretten.

Eksproprianten er den som med hjemmel i lov eller forskrift med hjemmel i lov krever ekspropriasjon. Ekspropriaten er den grunneieren som blir berørt av ekspropriasjonen ved å måtte avstå hele eller deler av sin eiendom.

De mest sentrale lovene ved ekspropriasjon er skjønnsprosessloven av 1917, oreigningslova av 1959 og ekspropriasjonserstatningsloven av 1984. I tillegg vil forvaltningsloven av 1967 få anvendelse hvis ikke annet er bestemt, siden et ekspropriasjonsvedtak er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

• Les mer om: Eiendomstvist – Hva dekker min rettshjelpsdekning?
• Les mer om: Ekspropriasjon – Din [Guide]
• Les mer om: Dette har du krav på i ekspropriasjonserstatning

En ekspropriasjon er et inngrep mot grunneieren og krever i kraft av legalitetsprinsippet ekspropriasjonshjemmel. Det er oreigningslova § 2 som regulerer hvilke ekspropriasjonsformål det kan eksproprieres til fordel for. Lovens § 2 oppstiller 55 ulike formål det kan eksproprieres til fordel for. Eksempelvis vei, jernbane, boligbygging m.m.

Når det gjelder boligbygging blir ekspropriasjon foretatt med hjemmel i plan- og bygningsloven av 2008. I lovens kapittel 16 har kommunestyret etter § 16-2 kompetanse til å foreta ekspropriasjon til fordel for reguleringsplan. Det er også for andre ekspropriasjonsformål gitt ekspropriasjonsbestemmelser i en rekke spesiallover.

En forutsetning for en gyldig ekspropriasjon er kravet til interesseovervekt som er regulert i oreigningsloven § 2 andre ledd som har slik ordlyd:

Forholdsmessighetsvurderingen krever at de samlede ulempene ekspropriasjonen medfører totalt sett er mer til fordel enn ulempe, og er ikke begrenset til de ulempene som gir grunnlag for erstatning.

Hovedregelen fremgår av oreigningsloven § 3 som sier at staten og kommunene (fylkeskommunene) kan gjøre ekspropriasjonsinngrep etter § 2, men noe annet kan være fastsatt i forskrift. Det er gitt flere slike forskrifter. For 20 av ekspropriasjonshjemlene i lovens § 2 kan tillatelse gis til «enhver» som innebærer alle private og halvoffentlige rettssubjekter, som fysiske og juridiske personer.

Det er også gitt spesiallovgivning som eksempelvis plan- og bygningsloven § 16-2 som gir kommunen ekspropriasjonshjemmel til fordel for reguleringsplan.

Utgangspunktet etter oreigningsloven § 5 er at Kongen kan delegere til et departement eller annet sentralt styringsorgan kompetanse til å fatte vedtak eller samtykke til ekspropriasjon.

Fylkesmannen kan også gis fullmakt til å samtykke til ekspropriasjon. Delegasjonskompetansen er benyttet for de aller fleste enkeltformålene i § 2 og det sentrale blir da å avklare hvem som har fått delegert kompetansen. Skjønnsretten kan etter § 5 tredje ledd også få overlatt kompetanse til å avgjøre hva inngrepet skal gå ut på og hvilket omfang, men kan ikke avgjøre selve spørsmålet om det skal eksproprieres eller ikke.

Oreigningsloven § 11 regulerer kravene og innholdet til søknaden om ekspropriasjon. Den som søker om å få gjennomført en ekspropriasjon er pålagt en utredningsplikt.

Utredningsplikten innebærer at det må gis opplysninger i søknaden;

• om hvem som rammes av ekspropriasjonen
• spesifisering av eiendommen som blir berørt
• ekspropriasjonsformålet og omfanget av ekspropriasjonen/tiltaket
• hvilke ulemper eiendommen eller eiendommene som blir berørt vil bli påført

Utrednings- og opplysningsplikten i søknaden skal gjøre det forsvarlig for de som skal vedta ekspropriasjonen og vurdere om interesseovervekten for ekspropriasjon etter § 2 er oppfylt.

Oreigningsloven § 12 regulerer forvaltningens saksbehandling og pålegger en plikt til forvaltningsorganet å få saken så opplyst som mulig. Forvaltningsorganet kan derfor ikke legge søknaden ubetinget til grunn, den må vurderes konkret og om nødvendig utredes og opplyses nærmere.

De som vil bli berørt av en ekspropriasjon og vil bli part i saken skal varsles og få mulighet til uttale seg innen en rimelig frist. Det er også en viss adgang til offentlig kunngjøring. Lovens § 12 gir en sterk oppfordring til å forsøke å løse saken i minnelighet. I forskrift av 2. juni 1960 nr. 4 er det poengtert at det bør være gjort forsøk på å løse saken minnelig også før det er søkt om samtykke til ekspropriasjon. Eksproprianten bør derfor ha vurdert og forsøkt en minnelig ordning med ekspropriaten – grunneier – før han søker om ekspropriasjon.

Hvis partene ikke kommer til en minnelig ordning må det fattes et ekspropriasjonsvedtak av det forvaltningsorgan som har fått delegert kompetanse. Vedtaket må begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 25 og begrunnelsen må fremgå av vedtaket. Hovedpoenget med begrunnelsen er å vise at det er foretatt en forsvarlig og korrekt forholdsmessighetsvurdering etter oreigningsloven § 2 andre ledd. Slik at det fremgår klart at de samfunnsmessige fordelene med å gjennomføre en ekspropriasjon er større enn ulempene for den enkelte grunneier.

• Les mer om: Forhåndstiltredelse og minnelige ordninger ved ekspropriasjon

Vi bistår klienter over hele landet.